For et par år siden på en nattevakt...
Ca.kl.0735 var jeg på vei ut kjøreporten fra politistasjonen. Jeg var i den perioden avgitt til Søgne og Songdalen lensmannskontor, så jeg var på retur til kontoret for morgenparole. I det jeg ber om åpning av porten får jeg beskjed om å kjøre til RV-456 ved Auglandsbukta, en Taxi var ranet. Raneren hadde stukket av med Taxien og kjørt av veien på ovenfor nevnte sted. Raneren var av utenlandsk opprinnelse, iført sort bukse, mørk jakke og tofarget genser.
I det jeg kjører ut av porten ser jeg opp på himmelen. Det bøtter ned… Ja, ja, ut på tur aldri sur. Er det noe vi hundeførere kan så er det å bli bløte. Hadde jeg bare visst... Med friskt mot og lite regntøy fikk jeg anvist i hvilken retning gjerningsmannen hadde løpt. Jeg koplet på sporsele på hunden og så var vi i gang, og da snakker jeg om å være i gang. Her var det snakk om å gå spor, hunden var så klar i sin ferd at mor trynet i først og beste skråning. Vel opp igjen, og videre bar det gjennom hager og tette kratt. AU, en kvist midt i øyet. Ja, ja, lukk øynene mor, for her bestemmer jeg tempoet.
Etter et kort stykke gikk sporet ut langs RV-456 igjen, ja det går fortsatt så det suser. Sporet går over en liten stikkvei og ned mot en bukt. Hunden går rett ut i vannet. ”Forbannede bikkje, skal du bade og drikke nå som alt gikk så bra?”. Som de fleste hundeførere har jeg også vanvittig god luktesans noen ganger, så jeg trekker hunden opp av vannet og kommandere: ”Søk spor” Hunden søker to meter til venstre og to meter til høyre og så bærer det ut i vannet igjen. Denne gangen litt lenger ut.
Jeg kjenner at rødfargen stiger, vil tro sånn omtrent i ett med hårfargen, for jeg har knall rødt hår. Drar hunden på nytt opp av vannet og sier: ”SØK SPOR!” Hva skjer? Jo, hunden stikker snuten i bakken til høyre for seg og så til venstre, ser på meg, og går ut i vannet…
Javel, bad da. Jeg slipper linen og lar hunden gå fritt. Men bade er ikke det hunden gjør. Den legger på svøm. Hva gjør jeg nå? Vel, drit og dra, jeg er jo ganske bløt allerede. Ut i vannet bar det med politiradio, mobiltelefon osv. Heldigvis måtte jeg bare vasse med vann til livet…
Hunden svømte over en liten bukt for så å gå på land igjen. Videre bar det. For å si det slik; draget i sporlinen var ikke noe mindre! SVUPS – SPLÆSJ, sier det i marsjstøvlene mine, og trusa kunne jeg vri opp. Vel, vel, det kan ikke bli verre en dette – trodde jeg. Etter at vi hadde kommet oss på land, gikk sporet rundt en odde. Og hva finner vi? KUULT! Jakken og genseren til gjerningsmannen. Vel det kunne ikke være så mange mannspersoner med sort bukse og bar overkropp ute og sprade kl.0800 på morgenen, så diverse instanser ble varslet.
Vel, ho mor og hunden raser videre, ut på RV-456, over denne, inn i hager over stikkveier, ned skrenter og så, JIPPI! Det er ikke mulig! Tenker med meg selv: ”Vil du virkelig inn her?” Sporet går rett inn i bushen, gjørme til knærne og bjørnebærbusker til halsen. AU, det var de flerrene oppover armene. Nå begynte mor å bli passelig forbannet, denne personen skal jeg ha, for nå er ikke marsjstøvlene bare fulle av vann, de er også fulle av gjørme og jeg er full av blødende rift.
Vel, til slutt fikk vi karret oss ut av bushen og opp i noen hager, ut av en hagen og inn på en liten sidevei. I et av husen står en dame. Jeg spør henne om hun har sett en person med bar overkropp. Til stor glede for meg så har hun det. Han har forsøkt å stjele sykkelen hennes fra garasjen. Når han var blitt oppdaget hadde han kastet sykkelen fra seg og løpt videre.
Gjennom nye hager og ut på RV-456 på nytt, plutselig var det stopp. ”Fella” (Sørlandsk for filler’n eller noe slikt (red.anm)), hvor er du nå? Jeg skal ha tak i deg om jeg skal holde på til år 2010. Hunden jobber febrilsk, det er tydelig at han også er oppsatt på å få tak i vedkommende. Mens vi holdt på med dette meldte en Taxi at han hadde observert en person i sort bukse og bar overkropp på Langenesveien rett ved Hydro Texaco.
Vi kom oss bort til der vedkommende ble observert sist, og jammen plukket ikke hunden opp spor på nytt. Sporet gikk langs Langenesveien og inn på en sykkelsti, oppover denne og inn bak en boligblokk. Langs denne og inn til en kjellerinngang og inn i denne. SHIT! Hva nå? Det bor jo X antall beboere her, men dog noen bekjente av oss.
For å være sikker på at vedkommende ikke hadde gått videre ble det tatt oppsøk rundt blokka uten resultat. Vel, nå hadde vi et mål, så nå var det bare for etterforskerne og fortsette. Jeg og hunden satte oss i bilen og returnerte til lensmannskontoret mange timer etter at vi skulle ha vært i køya. Men det var verdt hvert minutt når jeg fikk greie på at gjerningsmannen ble pågrepet senere på dagen – og tilstod.