For en tid tilbake skrev jeg en artikkel i Politihunden om politihundaspiranten Lukas som falt ned i ei skittentøysjakt, og som på forunderlig vis kom fra fallet på 9 meter med kun ei brukket tann. Jeg skrev også at hvis det var noe rettferdighet her i verden, så ville Lukas bli politihund da han ble stor... Vel, stor ble han vel ikke – men politihund, det ble han!
Jeg var ute og kjørte patrulje i Rosenes by denne dagen. Jeg hadde tidligvakt, og som den morgenfuglen jeg er boblet jeg nærmest over av energi og pågangsmot.
Jeg speidet etter potensielle lovbrytere som trosset regnværet en tirsdag formiddag for å ”make my day”. I hvert fall er det slik jeg husker det.
Uansett, jeg oppfattet på sambandet at det foregikk ting inne i Rauma. Det var ikke mulig å få sammenhengen, på grunn av sambandsdekningen her oppe, men jeg fikk med meg at lensmannspatruljen hadde funnet bilen og at den var tom.
Nysgjerrigheten ble tilstrekkelig pirret, og jeg tok en telefon til operasjonssentralen. Der kunne de fortelle at en bonde litt sør for Åndalsnes hadde fått seg et overraskelsesbesøk. En liten SUV hadde kommet opp til gården hans og spunnet rundt på tunet. Bonden syntes strengt tatt at det var en dårlig ide. Han sa til sjåføren at han fikk se til å slutte før han ringte lensmannen! Sjåføren svarte med å gi gass og forsvinne opp en traktorvei. Bonden kjørte like godt traktoren opp den samme veien for å sperre fluktruta for den spinneglade.
Lensmannspatruljen kom etter hvert fram til plassen, og de lokaliserte ganske raskt SUV’en. Den hadde kjørt seg solid fast etter å ha tilbakelagt ganske få meter av traktorveien. (Så mye for de terrengegenskapene...)
Lensmannsbetjentene ba om et søk på bilen, og det ble konstatert at den hadde blitt stjålet på Vestnes noen dager i forveien. Det var i samme perioden begått flere innbrudd i biler og tyverier fra diverse institusjoner, boliger og butikker. De to betjentene var allerede en halv time på etterskudd, så de mente at å søke etter kjeltringen ville være nytteløst. De ønsket derfor bistand av hundepatruljen. Siden vi befant oss på jobb, ikke mer enn en time unna, satte vi kursen. Jeg snakket med lensmannspatruljen underveis. På grunn av Raumaelva og fjellheimen omkring mente de at de ville ha kontroll på at kjeltringen ikke forlot området før jeg kom frem. De posterte ut sammen med ei lensmannspatrulje fra Lesja slik at de kunne plukke opp vår mann hvis han forsøkte å stikke av.
Ei ferje og et sinnssykt regnskyll senere, ankom vi gården. Den gamle Volvoen pustet lettet ut, fornøyd med å ha overlevd nok en kjøreoverevnetur. Oppe på gården ventet både lensmann og dreng, tydelig forventningsfulle over hva den firbeinte ville utrette av mirakler. Vi tok oss opp til bilen – og apropos kjøreoverevnetur, den bilen hadde nok gjort sin siste reis…
Jeg satte hunden i sporsøk, og fra førerdøra gikk han tre meter før han markerte på ei sigarettpapireske som lå i gresset. Det var jo en framifrå start, tenkte jeg. Lukas tok seg videre uten at det var det store draget i lina. Han nærmest tuslet ned til Raumaelva. Her var det tydelig at mannen før oss i løypa hadde gjort noen vurderinger – krysse 75 meter med stri, kald elv eller bruke den smale togbrua og satse på at det ikke kom noe tog. Han valgte det siste, og det gjorde vi også…
Sporet fortsatte ut i terrenget på den andre sida av elva, og etter noen hundre meter markerte hunden på en lighter som lå i gresset. Nok en bekreftelse på at vi var på rett vei. Sporet gikk videre, fortsatt uten det store trykket i lina. Noen få hundre meter senere entret vi en lauvskog, og plutselig gikk hunden over i et helt annet modus. Nå var han på jakt! Han dro meg inn i skogen, ut av skogen, opp i lia, vi krysset ei sideelv til Rauma to ganger og gutten var skikkelig på hugget. (Faktisk så på hugget at jeg fikk en snikende følelse av å være på rådyrjakt…) Men det trengte jeg ikke å bekymre meg over for i sandbanken og dypt nede på elvebunn så jeg avtrykk som ikke kunne være annet enn gubbe på flukt fra lovens lange bein.
Slik holdt vi på ei stønn, men idet vi rundet en odde var jakta over. Noen meter foran oss lå en kar og kavet i elva. Jeg ropte at han burde stoppe, for sin egen helses skyld - og faktisk så gjorde mannen det. Han kravlet opp på elvebredden, kikket seg rundt og kaset ei mappe i retning elva. Deretter reiv han av seg alle klærne og ble stående i underbuksa før han strakk armene i været. (Det hadde vært artig og spurt om han ville ha krabbeklo i ”undikken”, men det spørs om han hadde sett humoren…) Det ble bevoktning, håndjern og et vellykket feltsøk etter mappa – som viste seg å inneholde nøklene til den stjålne bilen.
Da vi skulle returnere til utgangspunktet måtte vi krysse Raumaelva. Jeg overbeviste kjeltringen om at det beste for en frossen, skrinn kropp var at å krysse akkurat der vi sto. Elva var ikke spesielt stri, stor eller dyp på det aktuelle stedet, argumenterte jeg… Motvillig lot han seg overtale. Vi vandret/svømte med freidig mot over til den andre siden. Karen mente han hadde hatt en nær-døden-opplevelse underveis, og var glad det var over – eller var det nå det? Hadde jeg hatt GPS’en med meg, ville jeg ha visst at vi nå befant oss ute på ei øy, og at vi kun hadde krysset 1/3 av elva.. Det ble samme vei tilbake, pluss at vi måtte krysse to sideelver før vi kom fram til ventende kollegaer.
Strålende fornøyd eskorterte Lukas gjerningsmannen inn i den ventende marja, og hunden ble faktisk lovd kake i lokalpressen av den ene lensmannsbetjenten – uten at vi har sett noe til den ennå…
Vår mann innrømmet i avhør en rekke innbrudd, brudd på narkotikalovgivningen og bilbrukstyveri.